Januar. Årets mest ambivalente måned. Da jeg var yngre hatet jeg januar. Eller hate, det er et stekt ord. Jeg misslikte den sterkt. Sånn.
Det var mørkt, kaldt og veldig veldig… grått. Lyspunktene og forventningene som julen fører med seg ble pakket ned i esker samtidig som neste lysglimt ikke var å skimte før i starten av mai. Nå som jeg sitter her, i årets første måneds siste dag, så er ting litt annerledes. Da jeg først begynte å blogge ble plutselig januar og februar på lik linje med august og september noen av favorittmånedene mine. Det skjer så utrolig mye gøy, og det er bare å henge med i svingene under både messer, eventer, pressemeldinger, nyhets slipp, moteuker, influencer awards og annet gøy. Det priser jeg meg lykkelig over, at jeg har klart å snu en negativ holdning over til noe positivt. Noe som jeg virkelig gleder meg over og ser frem til.
Likevel har denne måneden vært en av de tøffeste i mitt liv. Mange valg er tatt, tårer har blitt felt og følelsesregisteret har blitt så fullt at begeret har rent over for lenge siden. Jeg har vekslet mellom å være full av ord til å være helt blank. Jeg har lett febrilsk etter en fasit. En fasit over… livet. Jeg har sett livet gå forbi og kjent på at det ikke er plass til å kjenne på lykke på tross av at jeg har SÅ mange ting å være lykkelig over. Det har bygd seg opp et hav av følelser over lengre tid og når det gjør for vondt til å holde dem i sjakk er det lettere å løpe fra dem. Det er feil, men det er helt nødvendig. For en stund. For å overleve. Noen ting i livet er man bare ikke skapt for å takle. Likevel er det så godt når man takler dem. Men det tar tid, og man må gi det tid. Sår må leges, nye veier må søkes opp og sysakene må finnes frem for det som kan reddes må man prøve å lappe sammen. Nå er tiden kommet for det. For å lege de sårene som kan leges.
Jeg forstår at dette er veldig intetsigende for mange da dere ikke kjenner den delen av historien min. Likevel ønsker jeg å dele med dere for jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen i noen av følelsene. Vi har alle hatt situasjoner som har vært utholdelige i livet. Små eller store, spiller ingen rolle. Alle følelser er relative. For meg har det alltid vært nødvendig å snakke ting ut av kroppen, eller enda bedre skrive det ut. Jo fortere fingertuppene treffer tastaturet, jo lettere blir skuldrene mine. Jeg er et menneske som ikke er skapt for å dvele ved ting. Jeg må bli ferdig, gå videre. Jeg må lære og bli sterkere. Jeg må løse opp i flokete følelser hvis ikke setter de en stopper for livet mitt. For meg. Jeg må leve, og jeg må velge å leve lykkelig.
Missforstå meg rett. Januar har også vært fantastisk på så mange måter. København var magisk og helt nødvendig. Jeg trengte et avbrekk og tid til å samle tankene. Jeg er godt i gang med jobb og nye spennende ting skjer hele tiden. Forskjellen ligger vel i at i år skal jeg la meg selv kjenne på det. Jeg skal glede meg over hver eneste lille delstyling og hvert eneste prosjekt jeg får være med på. Jeg skal nyte, puste, gråte og le. Jeg skal leve det livet jeg vil leve, og krysser fingrene for at dette året bringer med seg mer positivitet enn negativitet. Sistnevnte er jeg så trøtt av…
Det er godt å dele. Det bryter skrivesperren min og den håpløse automatikken man fort kan falle inn i. Jeg ser frem til et år hvor jeg virkelig skal kjenne på det å bli ett år eldre. Selvutvikling, lærdom og utvidelse av komfort-sonen står høyt på lista. Jeg er så glad for at du vil være med meg på reisen min, og jeg gleder meg til fortsettelsen for vi skal finne på mye moro sammen ♥
No Comments