LA OSS SNAKKE LITT OM LILLEBROR

//Innlegget inneholder sponset produkt

♥ Lille hjertet i magen min. Nå har han vært her inne helt siden august og vi har bare 57 små dager igjen til termin. Jeg vet ikke helt når tiden begynte å gå så fort, men etter jul har den altså bare flydd forbi. Jeg har hatt mange gode uker, og 2 trimester gikk lekende lett.

Før jul var jeg, som mange av dere vet, i Romania i regi av Tisca tepper. En uforglemmelig pressetur jeg sitter igjen med veldig mye fra. Sist uke ramlet også verdens vakreste ullteppe inn døren. (sponset) Direkte fra fabrikken vi selv har vært å vevd på, et rykende ferskt Olbia Perla. En drøm å gå på og et kunstverk for øyet! Uansett, før vi satt oss på flyet hjem i desember reiste vi innom verdens skjønneste lille butikk. Full av keramikk, lokale kjennetegn og trefigurer så vakre at de kunne sklidd rett inn i kolleksjonen til Kay Bojesen. Både storesøster og lillebror satt løst i tankene den dagen og disse flotte treklossene sitter bare å venter på lillebror. Akkurat som resten av familien ♥

På fredag var jeg på ultralyd. Uke 33. Nok en milepæl lagt bak meg. Full av forventninger og ingen vonde følelser. Litt nervøs var jeg jo, og det kommer jeg nok til å være hver eneste gang jeg opplever en ultralyd. Å miste et barn i magen setter dype spor, enten man vil eller ikke.

Vi fikk heldigvis beskjed om at alt var bra og lillebror trives godt i magen. Jeg har lenge stusset over hvor lav og liten magen min er i forhold til hva den var med Celine. Det viser seg at lillebror estimeres til en hel kilo under lillemor til termin, og i tillegg ligger han i seteleie. Sistnevnte er en tanke som ikke engang har streifet meg. Seteleie. En bekymring som nå har opptatt hele hodekapasiteten min de siste dagene. Det var ikke før jeg kom hjem fra UL at spørsmålene trillet inn. Snur han seg? Når er det for sent? Kan jeg gjøre noe for at han skal snu seg? Hva er grunnen til at han ligger i seteleie? Er morkaken foran eller bak? Er navlestrengen i veien for at han skal snu seg? Må jeg ta keisersnitt? Kan jeg føde i seteleie? Hva er risikoen? Følelsen av å komme hjem med så mange spørsmål er grusom. Det minner meg om dagen jeg ble skrevet ut fra gyn i mai i fjor. Angsten over at noe kunne være galt overtok kroppen min og spørsmålene rant inn om kapp med «selvdiagnostiseringen» på google.

Jeg er roligere i dag 🙂 Det viktigste er jo at lillebror er trygg og vokser som han skal inne i magen min. Sjansen for at han vil snu seg de neste ukene er jo også der så hvorfor ta sorgene på forskudd?! Likevel våknet en uro jeg ikke har kjent på lenge. En uro for han. En uro for at alt skal gå bra nå den siste tiden. Jeg vil så veldig veldig gjerne føde naturlig men bekymringen og risikoen rundt en setefødsel skremmer meg. Jeg er livredd for at navlestrengen er tvinnet rundt han. Når jeg fødte Celine var ikke det en gang i tankene mine, men likevel kom hun ut med den tvinnet rundt halsen to ganger. Keisersnitt er like skremmende selv om over halvparten av venninnene mine har vært gjennom det. Jeg hater tanken på et kirurgisk inngrep og det var derfor jeg ikke valgte det når jeg hadde MA heller. HasteKS er min største skrekk, og det var det også når jeg fikk Celine. Jormortime er rett rundt hjørnet og GODT er det *ler*. Kanskje jeg får ro rundt noen av de ubesvarte spørsmålene mine. Har du noen erfaringer med barn i seteleie? Del gjerne om ønskelig. Morsinnstinktet SUGER til seg alt av informasjon om dagen 😉

Vi ses litt senere. Ha en fin søndag ♥