!! Innlegget er hverken interiørrelatert eller veldig hyggelig. Det har noen sterke detaljer så hopp gjerne over. Den ensomme sorgen veldig få snakker om, men så mange av oss, dessverre, opplever. Min form for terapi kommer i form av ord. Gjerne på papiret, so here it goes.
Jeg fryser. På samme måte som jeg frøys og skalv klokken tjueèn tretti fredag for en uke siden.
Jeg hadde ikke rukket å pakke dagen før. Hverken til meg eller Celine. Mannen skulle vekk hele helgen og jeg skulle på hyttetur sammen med jentene. Celine skulle være hos tante og onkel, og Baloo (hunden vår) ble «omplassert» hos noen venner kvelden før. Det var derfor jeg ikke rakk å pakke. Miss preggo lider jo av kronisk trøtthet. Også denne gang. Også dette svangerskapet. Sovner sammen med Celine hver kveld og ser mannen neste morgen. Verdens dårligste selskap i verdens beste ekteskap, men vi har blitt vant til det. Det er sånn det er når Elisabeth er gravid og har 100 andre baller i luften.
Fredag klokken kvart på to kom jeg heseblesende inn på legekontoret. Selvsagt (!) var jeg litt for sen. Jobben holdt igjen og trafikken var usmakelig. Men det var jo fredag, så hva annet kunne jeg forvente. Jeg var så stresset på veien at tårene presset seg på. Vet ikke hvor de kom fra eller hvorfor. De bare var der, trillet nedover de lyserøde kinnene mine. Jeg var redd, skulle bare sjekke at alt var greit men helt innerst inne var jeg litt redd. Jeg fortalte alle at alt var greit og jeg fortalte meg selv at i dag ville jeg kanskje få se om det var en gutt eller jente som gjemte seg inne i magen min. Graviditetsuke sytten. Seksten uker og tre dager på vei. Over 40% av svangerskapet var endelig lagt bak meg, og den aller verste kvalmen hadde gitt seg. Faktisk hadde jeg fått litt energi den siste uken selv om trøttheten som alltid var der, men det visste jeg jo. Når jeg skulle ha Celine var jeg så sliten at jeg gråt HVER ENESTE DAG på vei hjem fra jobb, så regnet ikke med noe annet denne gangen heller.
Jeg var fin. Synes jeg selv. Jeg hadde tatt på meg en av de nye kjolene med striper som jeg hadde fått til den voksende magen sammen med mamma kvelden før. Handlepose på handlepose datt inn døren da jeg kom hjem etter en handletur med verdens fineste foreldre. Det var fryktelig få folk som møtte meg på legekontoret den fredagen. Så bra tenkte jeg, så mange som er friske 🙂 Kort ventetid var det også, passet bra for jeg hadde ti tusen ting jeg måtte gjøre før vi skulle reise på tur. Jeg og de beste vennene i hele verden. «Halbjørhus» ropte den noe øst-europeiske stemmen ut i venterommet. Det er fremdeles rart å høre etternavnet mitt, men jeg er så spent at jeg spretter opp og går inn på kontoret. Hun ser over brillekanten. Det gjør hun alltid før hun spør hva hun kan gjøre for meg i dag. Jeg sier jeg har hatt et tilfelle hvor det kom litt blod etter samleie. Ikke vondt, men veldig skremmende. Før jeg kom inn til henne sa alle det ikke var noe stress. Skjer hele tiden sier de. Folk har til og med blødninger gjennom hele svangerskapet. Jeg hadde ringt føden og gynekologisk to kvelder før men de mente dette var helt normalt så lenge jeg ikke blødde nå, eller hadde noen smerter. Flott (!) tenkte jeg. Legen min ble straks strengere i blikket. Vi resiet oss og marsjet bestemt gjennom hele kontoret og inn på ultralydrommet like ved. Et lite trangt rom med strietapet og en slags gulrosa farge det er vanskelig å finne ut av. Jeg dro opp kjolen og den voksende magen stakk frem like mye som den voksende rumpa stakk bak. Jeg legger meg ned, ser på skjermen som jeg alltid gjør når jeg er der. Jeg gleder meg alltid like mye til å se den lille mageboeren min sprette rundt på innsiden av meg. Skjermen er grumsete. Masse hvite korn der det skulle vært en stor mørk flekk, også kalt morkake, og et bitte lite barn. Jeg tenker det er feil, hun må lenger ned. Ta apparatet lenger ned på magen min tenker jeg desperat mens pulsen stiger og svetten presser på. OJ! sier hun. Oj? hva faen. Jeg får panikk. Tiden går s å tregt. «Her er det en blødning». Jeg hyler, skriker, og gråter mens hele kroppen min krøller seg sammen. Hun stresser og sier «nei nei ikke gråt, du er ung». Ung eller gammel- det driter jeg i. HVor er babyen min?
Jeg skjelver. Tre ganger på vei til akutten holdt jeg på å kollidere med andre. Jeg ville jo ikke skade babyen, men måtte reise så fort for det var jo noe galt, og det skulle jo gå bra. Hundre tusen tanker som ikke hadde med bilkjøring eller trafikken å gjøre raste gjennom hodet mitt. En blødning? Hva nå? Hvordan får de stoppet den? Har babyen det bra? Hvorfor fikk jeg ikke vite noenting? Hva skal jeg nå? Inne på akuttmottaket møter Sindre meg, han har sikkert kjørt i 200 fra Porsgrunn. Jeg vil ikke prate. Sier ingenting. Tårene bare renner og renner og får at jeg ikke skal få et alvorlig angstanfall så holder jeg munnen min lukket. Den søte sykepleieren inne på akuttmottaket spør hva jeg heter. Da måtte jeg åpne munnen, og da kom det. Anfallet. Hun hørte nesten ikke hva jeg sa. Jeg hadde nesten ikke luft i lungene og både brystet, halsen og nesa snurpet seg sammen i det jeg prøvde å si noe. Hun ble skjelven selv og helt satt ut av å se hvor vondt jeg hadde det. Så søt hun er tenkte jeg. Hun fulgte oss opp til gyn hvor jeg måtte vente ganske lenge før jeg kom inn til kontroll.
«Halbjørhus». Det nye etternavnet mitt ble ropt opp igjen. Det stakk i magen og jeg gikk hånd i hånd med min kjære inn. Klokken var rundt fjorten førtifem og det var enda god tid igjen før vi måtte hente Celine. Ble litt stresset for om jeg rakk å pakke til turen men først måtte jeg sjekke babyen min. Jeg visste noe var galt, ville ikke innse hva. Håpet vi mennesker klamerer oss fast til i en traumatisk situasjon skal det mye til for å gi opp. Jeg kledde av meg, fortalte om min siste menstrasjon før graviditeten og hvor langt jeg var på vei. Hun sjekket først med utvendig ultralyd. Det ble helt stille. Sindre satt på andre siden av gardina. Gynekologen pustet tungt. Jeg så på skjermen sammen med henne, det samme bildet. Grøtete, kornete. HUn så trist på meg og sa «jeg finner ikke noe hjertelyd». Enda en gang, bare sterkere kom smerten ilende gjennom kroppen min. Jeg hylgråt mens jeg hikstet frem hvor er babyen min? Sindre ble kvalm. Fysisk kvalm. Jeg krøllet meg i stolen og hun måtte be meg gå ned litt før hun sjekket meg innvendig. Jeg måtte roe meg.
Håpet. Det var der enda. Jeg tenkte fremdeles at det var feil. Det kunne jo ikke stemme. Jeg er jo snart halvveis i svangerskapet og har alle graviditetssymptomene. Magen vokser i rekordfart og jeg er kun et tastetrykk unna bestilling av ny vogn. Hun tar tar først vanlig GU og kroppen min er så spent at det kjennes ut som noen putter en skarp kniv inn i meg. Det er både ydmykende, vondt og kvalmende å ligge der. Hun tar verdens lengste tang med bomull inn i meg. Det gjør vondt. På ordentlig. Jeg sier i fra. Au! Hun gjør seg ferdig og tar den ut, for så å ta innvendig ultralyd. Det blir stille igjen. Rommet er mørkt nå. Jeg kjenner pusten hennes. Den er rolig og kontrollert. Helt motsatt av min. Hun ser på meg igjen med et blikk som synes synd på meg. Et blikk som gjør meg skikkelig skikkelig kvalm. «Jeg finner ingen hjertelyd. Jeg er lei for det». De dobbeltsjekker noen minutter etterpå før de kan starte prosessen videre. Følelsen av panikk, de to gynekologene som står der. En mann, en dame. Ansiktisuttrykkene deres knuser håpet mitt. Jeg kjenner fremdeles armen han ligge på låret mitt mens en kombinasjon av frykt, sinne, sorg og angst velter over meg. Nok en gang sier de de. «Vi finner ingen hjertelyd. Beklager.»
Tårene mine triller. Både der inne i rommet sammen med henne og Sindre, og her hjemme når jeg nå sitter å skriver dette. Jeg gjenopplever dette øyeblikket hver eneste morgen når jeg våkner, og det gjør like vondt hver eneste dag. Hun sier vi må sette i gang en abort og jeg får 20 minutter på å velge, medisinsk eller kirurgisk. Ikke noe mer informasjon. Kun en anbefaling om å ta det medisinsk. Så gir hun oss tid mens hun går ut med bildene. Jeg er i sjokk og husker faktisk ikke så mye fra den tiden her. Jeg tenkte i hvert fall ikke på hva jeg skulle velge. Jeg tenkte på Charlotte, hvordan vi skulle nyte hver dag av graviditeten vår sammen. Jeg tenkte på at jeg hadde gledet meg så inderlig til å gå ut i permisjon i oktober og få slappe av litt før jeg skulle møte det som skulle bli lillesøsteren eller lillebroren til Celine. Jeg tenkte at dette ikke kunne være sant. Jeg tenkte også praktisk. Det er ofte det letteste. HVor mye er klokken, hvem skal hente Celine. Hva skjer nå? Hvor lenge må jeg være her?
Så tok jeg den første telefonen.
«Mamma, babyen min er død». Jeg hulket før jeg sa jeg var tom inni meg. Og det var jeg, og det er jeg enda. Jeg gikk for gynekologens forslag og ble lagt inn for en medisinsk abort. Jeg fikk vite at barnet mitt hadde vært dødt helt siden uke 8 eller 9 og jeg har det som kalles en missed abortion. Helt grusomt, Jeg måtte samle meg for å klare å spørre om noe før jeg ble sendt videre på samlebåndet. Hvordan kan dette skje? HVordan kan magen min vokse mens jeg har en død baby inni meg? Hun svarte bare at de ikke har noe godt svar på dette. Noen ganger er det bare slik at kroppen ikke merker at det er noe galt og fortsetter derfor å være gravid. Jeg spurte også hvordan jeg kunne sitte med et bilde av lille vakre fra ultralyden i uke 11 i hendene. Mest sannsynlig var babyen min død allerede da.
Jeg husker den dagen. I uke 11, jeg var så spent og overlykkelig over å få se barnet mitt for første gang. Jeg hadde en litt dårlig magefølelse og var veldig opptatt av hjertelyden. Spurte legen min flere ganger om hun så hjertelyd og fikk ymse svar tilbake. Hun trodde hun så det, eller nei hun så det ikke men det var der. Babyen var der så da var det greit. Alt var bra, sa hun. Jeg stolte på henne. Stolte på systemet. Nå i dag er jeg sint, som en naturlig fase av sorgen. F E M nye uker knyttet jeg meg til det elskede barnet som allerede hadde vært dødt i 3 uker allerede. Hver dag snakket jeg og Celine med magen. Hun koste på den og kysset den, og det gjør hun enda. Det gjør så ubeskrivelig vondt og akkurat nå i dag så føler jeg at jeg aldri skal bli skikkelig glad igjen. Men innerst inne vet jeg at jeg blir det, jeg vet også at den intense sorgen vil dabbe av med tiden. Jeg er likevel redd det ikke vil skje før jeg er gravid på nytt. Og jeg er redd dette vil gjøre meg mer engstlig i neste svangerskap. For det er det eneste vi vil, å bli gravide igjen. Det eneste jeg ønsker meg og det eneste jeg klarer å tenke på. I etterkant av dette har kroppen min vært gjennom hele følelsesspekteret og sorgen kommer i svulmende bølger som gjør meg både kvalm og trist mellom oppturene.
Fem tabletter og tre smertestillende. Jeg ble lagt inn. Mamma, pappa og Sindre var der. Alle for meg. Det hjalp. Jeg var ikke redd for det som skulle skje, bare i sjokk og smerte over det som hadde skjedd. Jeg synes det var koselig å ligge der, absurd nok. Det tok meg rett tilbake til da de startet fødselen min med Celine. Jeg elsker å føde. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker å føde og jeg har gleder meg til dette helt siden jeg lå på sykehuset sist. 2 september 2013 klokken 22.50 da lille vakre jenta mi endelig var ute. Nå skulle jeg føde igjen, restene av det barnet jeg har bært på i 16 uker. Sorgen var ubeskrivelig, og jeg mistet både det klare synet bak linsene og temperaturen i kroppen. Jeg frøys som en ispinne der jeg lå under dyna og var tørst som en mann i Sahara. Jeg tisset masse og etterhvert startet det. Først magekramper, så sammentrekninger. KLokken 02.50 fikk jeg vite at jeg hadde kvittert. Kvittert? HVa faen! Finn på noe annet å si. Jeg hadde akkurat mistet noe av det mest dyrebare jeg noensinne har fått lov til å låne. Jeg var utslitt. Sindre sov, men våknet i noen sekunder. Vi sovnet begge to etter det. Jeg våknet igjen rundt klokken fire. Smertene startet igjen, bare mildere. Jeg hørte på fuglesangen på utsiden. Måkene skrek om kapp med solen som presset seg opp over horisonten. Inne i sykesengen luktet alt bare trangt og gynekologisk. Jeg var tom. To nye runder med tabletter settes igang. De skal ha ut restene, og kommer med to nye kjemiske grunner for å få ut det som er igjen av mitt ufødte barn. HJelpesløsheten er usmakelig. Smertene kommer tilbake, men i mye mindre grad og mye svakere. Jeg har lest meg opp gjennom natten. Ingen fortalte meg at jeg mest sannsynlig ikke ville få ut alt med en gang. Ingen fortalte meg at jeg mest sannsynlig måtte ha en utskrapning uansett. Ingen fortalte meg at det kunne fint ta et døgn med påfallende blødninger i flere uker etterpå! Jeg var utslitt, men spørsmålene ulmet i bakhodet. Samtidig følte jeg meg så tom på innsiden, både fysisk og psykisk. For et døgn siden lå jeg og strøk på den fine magen min og nå var den vekk.
I dag, en uke etter, føles alt så fjernt men samtidig så nært. Sjokket har lagt seg, og håpløsheten er ikke så intens. Jeg føler meg fremdeles ensom i sorgen, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å tro på systemet igjen. Jeg er skuffet selv om utfallet ikke hadde vært annerledes.
Uken har vært overraskende slitsom fysisk for kroppen. Det har vært samtidig vært en emosjonell uke og spesielt i dag. Dagen startet med HCG sjekk hos legen. Samme legen som mener hun så hjertelyd i uke 12 mens babyen i magen allerede var død i uke 8- sett på epikrisen. Samme legen som oppdaget blødningen sist fredag. Alle følelsene kom opp igjen. Sindre var heldigvis med meg i dag. Takk og lov. På grunn av rester i kroppen min må jeg vente til HCG synker til 5 eller lavere før vi eventuelt prøver igjen, og frem til det skal jeg fokusere på positive ting mens jeg klamrer meg fast til at vi faktisk kan bli gravide igjen. I tillegg får jeg ekstra mye tid med det barnet vi er så heldige at vi allerede har. Jenta vår, og ubevisst for henne, min største trøst ♥
Til du og dere som har mistet noen. Jeg tenker på deg og sender varme klemmer, for det vet jeg er godt å ha i en sånn her situasjon ♥ Tusen takk til alle dere som har støttet meg, sendt klemmer, trøstende ord og varme tanker. Det betyr mer enn du aner.
No Comments