I dag skulle jeg egentlig sitte klar med rie- appen i hånden, i håp og spenning om at fødselen skulle starte. Det er rart. Kjempe rart, trist- men likevel fint. For hadde ikke ting blitt som de ble hadde jeg ikke sitti her i dag, 16 uker på vei i morgen, med verdens fineste mageboer inni meg. Jeg ber en stille bønn hver eneste dag om at det skal gå bra, men vet så godt at alt kan skje. Til forandring fra sist er jeg smertelig klar over det denne gangen.
Jeg har likevel endelig kommet over en tøffere kneik enn tidligere forutsett, og skal jeg være ærlig er vel dette den største grunnen til mitt kjipe blogg-fravær i høst.
– STOLT STORESØSTER –
I dag koser jeg meg endelig med det. Graviditeten. Jeg har allerede sett deg to ganger lille venn og verdens beste jordmor hører på hjertet ditt akkurat når jeg trenger det. Et system som tidligere sviktet følger meg så godt opp at jeg blir rørt bare jeg skriver det. Leger, jordmødre, gynekologoer. Jeg er så takknemlig! Har ikke ord ♥
Forventningen om å kjenne liv vokser i takt med magen. Planleggingen som aldri sluttet sist gang har fått en ny vending og skyter på nytt fart. Endelig kjenner jeg at jeg slipper både forventninger, drømmer, håp og morsfølelsen til igjen. Forsvarsmekanismen er svekket og jeg kunne ikke vært mer glad for det, for å kjenne på frykten, angsten og redselen hver dag i så mange uker er slitsomt og forferdelig vondt, både fysisk og psykisk.
DER, da var plomma ute av egget om bolla i ovnen. SÅ utrolig godt å dele det med alle, for jeg er så innmari dårlig på å skjule ting. Får helt fnatt av at ting skal være hemmelig, spesielt når det gjelder meg selv *ler*.
No Comments