Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.
Er tom for ord, tom for tårer. Føler alt eller ingenting. Det har vært den aller verste helgen i hele mitt liv, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg er knust og hele følelsespekteret mitt er brukt opp. Kort tid føles ut som en evighet. Sekunder føles ut som timer, og dager føles ut som måneder. Det var godt å få Celine hjem igjen. Kose, klemme, se og smile av alle hennes rare påfunn. Se lykken i øyene hennes, føle på uvitenheten bare et barn kan gi.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og det er rart for meg å skulle gå videre uten å dele dette med dere. Mange vet allerede hva som har skjedd, og jeg vil komme tilbake til det når jeg har klart å samle meg litt mer. I tillegg er det en fordel at jeg klarer å se skjermen gjennom tårene som renner. Tusen takk for støttende ord og tanker fra alle- jeg setter så ufattelig stor pris på det og det hjelper meg, og oss, å komme gjennom tapet. Sorgen.
I dag har jeg kun en ting på agendaen. Ta vare på de jeg har. I tillegg skal jeg male ferdig veggen. Det er mye terapi i maling. For en tid tilbake var jeg med på et intervju sammen med KK, som har vært/er (noen som vet?) i KK as we speak. I tillegg har deler av artikkelen kommet ut på nett, så hvis du vil lese mer om hvordan jeg blant annet finner terapi i maling kan du klikke deg inn her.
No Comments