I fullstendig mangel på inspirasjon tok jeg meg akkurat et glass rødvin, byttet olabuksa mot kimonoen, tok på tøfler, tok med kamera, pc og tuslet ut hit. Jeg elsker den utsikten her. Utsikten over en grønn oase som vi selv har skapt oss. Det føles ut som å komme ut i Ubud hver morgen, og jeg elsker det ♥ Regnet har gitt seg og temperaturen er…sommerlig. Jeg kan ikke tro at vi snart bikker juli. Hvor i alle dager ble det av juni?
I over et år har jeg fulgt og vært i kontakt med et par i 40 årene fra vestfold og barna deres. De flyttet ned til Bali sommeren 2018 og de lot oss og allmennheten få være med på reisen. Oppturer og nedturer. Utfordringer, store spørsmål og kanskje enda større tanker. I dag skrev Nina, som hun heter en siste spalte i lokalavisen før de reiser hjem til Norge for godt. Eller for nå. Jeg gråt da jeg leste den og jeg vet ikke hvorfor. Jeg har akkurat hatt uka så min månedlige emosjonelle ubalanse er egentlig fraværende. Jeg tror heller teksten hun skrev traff meg langt inne i hjerterota.
Det finnes en grunn til at jeg elsker den lille kontrastfylte øye i Indonesia så høyt. Det er ikke uten grunn jeg stri gråt når vi reiste derfra i fjor høst etter nesten 4 uker på øya. Det er noe med Bali. Noe som er veldig vanskelig å forklare, men Nina fikk noe av det frem med sine ord. Vi lever så godt her i Norge og det er jeg så ufattelig takknemlig for. Missforstå meg rett. MEN vi lever i et samfunn hvor bruk og kast mentaliteten har gått helt bananas. Og jeg vet så godt at det gjelder like mye meg som mange av dere. I tillegg er jeg en såkalt influencer som fremmer til forbruk. Nå skal det sies at det er lite kast her i gården for jeg har et styling firma sammen med Gry, så når jeg bytter ut varer/produkter her hjemme og har skattet av de så går de videre til varelageret vårt.
Det er litt skremmende at vi lever i en verden hvor det er fasaden som regjerer. Det er et hinsides press hos unge, og hos voksne for den saks skyld. Vi løper om kapp med hverandre og når alle dager skulle hatt litt flere timer er det kanskje vi som bør respektere at dagene har sine 24 timer og i løpet av disse bør vi egentlig puste rolig mer enn halvparten. For å dra inn Ninas artikkel virker det som hele Norge er så opptatt at de ikke engang har tid til å svare på en tekstmelding eller si hei til hverandre. Til en viss grad er det så sant, og så trist.
Vi må kontinuerlig bli flinkere til å minne hverandre på at vi må stoppe opp. På Bali lever de et liv som er helt utenkelig å leve her hjemme. De er født med hvilepuls og jeg elsker mentaliteten. Den aller største grunnen til at jeg elsker øya er på grunn av menneskene. Jeg elsker jo alle mennesker men det er noe med karmaen på Bali man bare ikke kommer utenom. Det er på mange måter litt som å leve i gamledager. Hvor man bare slenger innom hverandre uten å tenke på tid, hjem eller gjøremål. Man lever fra lys til mørke og ikke på timer og minutter.
Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, men jeg kjente et sterkt behov for å få et ut. Kanskje som en liten note to self (!). Vi MÅ stoppe opp mye oftere. Jeg må stoppe opp mye oftere. Bare nyte, bare være ♥ Vi må senke skuldrene, gi beng i hybelkaniner og striglede gulv. Sist nevnte finner du alltid og aldri her. Velkommen hjem til flekkete hvite ulv og bortgjemte hybelkaniner, haha.
Nå skal jeg drikke opp glasset mitt og nyte resten av kvelden med min bedre halvdel, så håper jeg du nyter din ♥ Vi ses i morgen og jeg gleder meg til å vise dere dere hva som har skjedd i markedet den siste uken 😉
No Comments