Hver eneste morgen når jeg henter den blidfisen her så hopper hjertet mitt et ekstra hopp. Det slutter aldri å overraske meg hvor ekstremt mye kjærlighet jeg føler til barna våre. Jeg vet at man som regel elsker barna sine over alt på jord uansett hva, men at kjærligheten og ikke minst den ekstreme avhengigheten (som jeg antakeligvis føler mer på enn dem) blir mer og mer intens, det overrasker meg.  De er virkelig hele livet mitt og jeg klarer meg nesten ikke en dag uten. Tenk det. En dag liksom. Til uken skal jeg på en kjempemorsom event i Stockholm sammen med jenter jeg digger å henge sammen med, men inni meg så gjør det så vondt her jeg sitter. Det gjør vondt hvert sekund jeg er vekk fra han og selv om han har det 10 000 ganger morsommere hos mor enn hos meg så er savnet så enormt. Ikke for han, men for meg.

Det er nok sunt å forberede meg på hverdagen igjen. Jeg er sikker på at han her er mer enn klar nok til å begynne i barnehagen til høsten, selv om jeg gjerne skulle hatt han hjemme lenger. Jeg er likevel glad for all tid vi får før det og at vi skal tilbringe tre uker sammen på andre siden av jordkloden totalt isolert fra omverden. Bare oss fire. Familien min, som jeg er så inderlig forelsket i.

♥

Jeg ville egentlig bare ønske dere en riktig god morgen. Utrolig kult at så mange har funnet veien inn hit i det siste. Sånt gjør meg glad 😀

Nå skal vi nyte en rolig morgen før vi tar en liten tur til byen. Jeg må fikse noen detaljer til stylingen jeg holder på med også må vi handle gave til to skjønne små tvilling gutter som skal feires med brask og bram i dag ♥ Nyt lørdagen, I know I will!

Å fy fela. Nå sitter jeg og propper i meg browniesdeig og stresser så innvendig at jeg ikke klarer å sitte i ro her jeg sitter. Browniesdeig er btw min aller største svakhet. Ekkelt? I know! Alle «mobber» meg for det. Jeg elsker brownies, men kun deigen. Ikke kaka. haha. Ikke rart jeg må trene, si 😉 Den sto så fristende i kjøleskapet fra i går og jeg har nerver på utsiden av kroppen om dagen så i dag fant jeg roen oppi en hvit bolle med mørkt innhold.

Det er så mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt om dagen. Det er så mange ting som kan gå galt, som kan gå riktig. I år blir jeg 30 år. En epoke av livet mitt er over. 20-årene. Jeg er fornøyd, lettet og litt trist. Jeg kommer aldri til å føle meg en dag eldre enn 25, men antar jeg kommer til å merke det på andre vis. Som rynkene som allerede har begynt å legge seg i øyekroken. Jeg føler hele dette året er et stort veiskille. Hvor er jeg? Hvor vil jeg? Hva vil jeg gjøre med resten av livet mitt? Jeg tenker mye på hvor mye tid jeg ønsker å bruke på jobb. Jeg tenker også på hvordan dette henger sammen med hvor mye tid jeg får til barna mine.

Man er ung bare en gang. Men barna er bare barn nå. Ikke om 10 år hvis jeg «skal bare»… Jeg skal ikke slutte å jobbe. Tvert i mot, jeg elsker å jobbe og enda bedre- ha mange forskjellige baller i lufta på en og samme tid. Det gir meg energi og styrke samt en motivasjon jeg ikke kan hente noen annen plass. Jeg skal bare finne ut hva som er riktig for meg. Hva som er riktig for vår familie. For våre barn. Det aller viktigste jeg har lært av å bli mamma er at livet handler om så mye mer enn penger, karriere og meg selv. Du tenker kanskje det er noe ironisk i og med at jeg gjennom hele permisjonstiden både har blogget og vært på på sosiale medier. Men det er en annen sak. En gråsone kanskje? Sosiale medier gir meg så mye. Det er en hobby og noe jeg virkelig brenner for, på samme måte som at du bruker tid på sykkelsetet, mølla eller på å lage god mat og drikke vin. Jeg elsker å drive med dette og synes det er både gøy og tilfredsstillende å skape min egen merkevare, mitt eget navn. Samtidig er det utrolig viktig for meg med et klart skille mellom SoMe og privatliv. Ikke nødvendigvis innholdet jeg deler men tiden jeg bruker på det. Kvelder, barnas sovetid, akkurat NÅ og andre ledige minutter går automatisk til dette, MEN når de er til stede er det SÅ viktig for meg at jeg også er det. Til tider utfordrende og noen ganger umulig. Når sistnevnte oppstår har jeg etter tips fra noen andre i denne bransjen begynt å sette meg ned på «kontoret» (som forøvrig er MIDT i stua, haha) med øreklokker på hodet. Når øreklokkene er på er mamma «på jobb» og når de kommer av kan barna kreve oppmerksomheten de så inderlig fortjener ♥

Livet handler om å gi, ha tid til hverandre og seg selv og være der når det trengs. Det handler om å tørre å ta vanskelige valg, følge magefølelsen og tørre å være annerledes, eller rett og slett bare være seg selv. Alt er en balanse og i løpet av mine 30 år på denne kloden har jeg enda ikke funnet den optimale balansen av hva jeg virkelig vil. Det er krevende og vanskelig å skulle klare alt, være alt og leve opp til hva andre tenker er rett for deg, men det er enda vanskeligere å leve opp til hva du selv ønsker for deg selv. Økonomi og trygghet henger sammen, det er det ingen tvil om. Jeg har alltid vært opptatt av trygghet og økonomisk sikkerhet både for meg selv og de rundt meg, og det er derfor både rart og litt skummelt å kjenne på dager hvor man går ulønnet hjemme nå i disse månedene. Spesielt når man har en familie å forsørge. Det er også godt, og ikke minst sunt. Jeg merker selv at jeg setter så utrolig stor pris på de små tingene. Jeg kjenner også at det vekker en hel del tanker. Tanker jeg nå deler med dere og tanker jeg holder helt privat. Det er så mange spørsmål, så mange valg å ta, så mange veier å gå og ingen kvinnelig stemme bak et praktisk navigasjonssystem kan fortelle meg veien. Kartet formes mens jeg går, I guess..