God kveld fine dere ♥

Jeg er vel hjemme fra en boligstyling i Oslo for DNB Eiendom som vi har vært så heldige at vi har fått lov til å jobbe med ved flere anledninger nå. 

Helt fra jeg kom hjem i ettermiddag til nå har ting vel og merke gått alt annet enn min vei, og det er kanskje det siste jeg har tid til akkurat nå! Jeg har flere deadlines som henger over meg, mailer som MÅ besvares og sosiale medier som må følges opp. Snakker om sistnevnte. Instagram har vært min største fiende i dag. Vi har et sånt elsk hat forhold til tider, men i dag har han bare vært dust mot meg. Alt jeg gjør blir blokkert og jeg blir kastet ut av kommentarer og publiseringer. Jeg får ikke opp DM eller kommentarer selv og sitter i skrivende stund å river meg i håret for å få svar. Du som leser det her får sikkert lættis akkurat nå, for det høres jo ut som insta er livet liksom, haha. Det er det ikke, men det er en veldig stor del av livet og den største plattformen for min del som krever min tilgjengelighet. Du vet når du kommer på jobb og starter på to do lista for dagen, så bare BÆM! De ringer fra barnehagen. Du må reise fra jobb og du får ikke gjort noe av det du SKULLE ha gjort den dagen. #denfølelsen sitter jeg med nå. Og nå må jeg bruke tid på å rydde opp i rotet, tid jeg ikke har.

Ungene var i seng altfor sent. Ulrik fikk elveblest rett før leggetid, med et påfølgende fall i dusjen som kuttet opp neseveggen hans og stjal en stor skinnfille på en så liten gutt. Mammahjertet og hjernen gråter enda, og faktisk renner tårene as we speak. Tror det er en kombinasjon av høy puls, mye som skjer på en gang, alt for mange tilbakefall med snø, kulda og den konstante dårlige samvittigheten vi som foreldre ofte må kjenne litt på. Jeg hadde så vondt når de store krokkodillene tårene hans trillet nedover de modige kinnene hans. Han nekter å sitte i ro og er heller ikke veldig interessert i å ta i mot verken trøst eller kos om han ikke er i humør. Jeg hadde mest lyst til å klemme han hardt inntil meg. Stoppe tiden og bare kjenne det lille ansiktet hans langt inne i nakken min, og bli det- for alltid. Det vil selvsagt ikke Ulrik og i stad gikk det på hans premisser for hvem som helst hadde fått tårer i øynene av det fallet der. Blodet rant både fra øyet og nesa hans og det var da jeg plutselig stoppet opp og kjente på hvor skjørt livet er… derav tårene altså. 

Men hallo, inhale- exhale. Det gikk bra. Det går bra. Nå skal jeg ha min egen form for terapi før jeg skal stupe i seng. Jeg skal nemlig flytte rundt på denne skjønnheten av en pute fra Jakobdal. Låner den hjem fra lageret for å teste den litt ut her hjemme. Digger fargene og elsker den snertne vrien på det O`så trendy dyremønsteret som ble med oss videre fra 2018.